Den 6.mai 1945 innkalte styret til konstituerende møte. Det var klart at tyskerenes kapitulasjon bare var et spørsmål om dager, kanskje timer og klubben måtte reorganiseres. Forholdene tatt i betraktning var frammøte meget godt, og utsiktene til krigens snarlige slutt gjorde stemningen høy. Der ble holdt taler og sunget sanger, og det var tydelig at alle hadde lyst til å ta fatt igjen, og at det var en hygge å møte kameratene igjen til festlig lag etter all den uhygge krigen hadde brakt med seg.

Det varte heller ikke lenge før idrettsarbeidet var organisert igjen og fotballen begynte å rulle. Viggo ble av kretstinget plassert i 2.divisjon, og det var vi vel fornøyd med. Vi var nemlig helt klar over at 5 års fravær fra fotballen ikke ville gå sporløst forbi oss. Spillerne hadde lenge vært borte og hadde nok passert den beste alder for en fotballspiller. Rekrutteringen var det store spørsmål, og så var det bare å håpe at de spillerne vi hadde, ville holde ut til yngre krefter kunne overta. Det var med andre ord et kappløp med tiden, og det kappløpet tapte Viggo i første omgang. Det begynte ganske lovende, og vi vant det første lynturneringsmesterskapet for 2. og 3.divisjon som kretsen arrangerte og var favoritt til kretsmesterskapet for 2.divisjon. Det viste seg etter hvert at laget mest spilte på rutinen, og de få yngre spillere som var kommet til, klarte ikke å gi laget den nødvendige glød som må til. I flere kamper viste laget spill som før krigen, men jevnt over var det klart at i lengden ville det ikke gå. Spillerne begynte å gå trett og avløsningen lot vente på seg. Dessuten var laget forfulgt av uflaks, og tross iherdig innsats var det ikke til å unngå av klubben fra 1949-50 måtte vandre den tunge veien ned i 3.divisjon. Dette var et hardt slag, men heldigvis var der nå store lyspunkter likevel.

I 1945 fylte klubben 30 år, og begivenheten ble feiret med en fest i Gimle. Her ble klubbens hederstegn ”Gullmerke” tildelt fire medlemmer som i lang tid både som spillere og som ledere hadde gjort godt arbeid, nemlig: Karl Nilsen, Nils Fosshaug, Karl Knudsen og Olav Nilsen. Utenom denne fest for medlemmene skulle også arrangeres jubileumskamper, og Brann og Djerv 1919, Haugesund, var invitert. At vi nettopp ønsket disse to klubber kom av at Brann i vår oppgangsperiode alltid hadde stillet seg velvillig når vi ønsket å spille kamper på stadion mot Brann B. Vi ble på denne måten vant med å spille på gress og vi lærte meget av Branns gode tekniske lag. Djerv 1919 hadde vi første gang forbindelse med i 1934, og siden har vi gjentatte ganger hatt flere hyggelige samvær med de karene både i Haugesund og i Bergen.

Alt lå til rette for et godt og vellykket arrangement, og kampen mellom Djerv 1919 og Viggo ble spillet på Møhlenpris. Kampen som Djerv 1919 vant med 2-1 var jevn og god og Djervs seiersmål ble satt inn på straffespark. Så langt var alt vel, men om søndagen spilte værgudene oss et meget hårdt puss. Tåken som i løpet av de tidligste morgentimer var kommet sigende inn over byen, la seg tett rundt dalen og fotballbanen var nesten ikke til å øyne før vi stumpet opp i den. Spillere, dommer og publikum møtte fram, men tåken rikket seg ikke, og selv om kampen ble utsatt i noen timer i håp om at tåken skulle blåse bort, så måtte vi til slutt gi oss og si at mot tåken kjempet selv Viggo forgjeves. Etter kampen var det meningen at spillere og ledere fra de tre klubber skulle møtes til en fest, og den kunne ikke tåken snyte oss for. Fest ble det, og det en fest som ikke glemmes så fort. Etter at bordets gleder (de var få, men utvalgte) var gjort all ære og de mer eller mindre nødvendige taler var overstått, satt Giggen seg til pianoet, og da jentene fra vår nystartede håndballgruppe kom på visitt var stemningen over 100 pst. Det var nok med sorg at Djervene den gang tok nattruten hjem til Haugesund, mens vi andre etter å ha fulgt dem på kaien kunne fortsette festen til ut i de små timer. Senere møttes Brann og Djerv til den avgjørende kamp om den flotte jubileumspokalen vår, og Brann tok vare på den etter en seier med 2-1. I årene etter krigen har vi i klubben fått to nye utmerkelser: Spillermerket i gull, sølv og bronse, samt ordenen: Den Gyldne Knott. Ordenen Den Gyldne Knott var fra først av ment som en spøk fra fotballstyret, men den falt i god jord og ideen ble preget med begeistring.

Til riddere av Den Gyldne Knott er hittil utnevnt: Didrik Fluge, Nils Haldorsen, Sverre Hollevik, Georg Haldorsen, Ingebrigt Fluge, Kaare Steinslid, Arthur Larsen, Magne Blom og disse 8 spillere er det også som til nå har oppnådd spillermerket i gull.

Neste del