|
Som jeg tidlegere har nevnt var hytten på Nipefjell i
en meget dårlig forfatning da vi igjen overtok den etter krigen. Der var
røster innen klubben som mente at vi skulle kvitte oss med den og forsøke å
reise oss en hytte på Kvamskogen. Medlemmene var delt i to leire, og det
endte med at klubben kjøpte hyttegrunn på Kvamskogen, og hytten på
Nipefjellet ble reparert. Hytte på Kvamskogen er nok ennå framtidsmusikk,
men en stor oppgave å ta fatt på. Arbeidet med å få i stand hytten på
Nipefjellet ble straks satt i gang, og hyttestyrets daværende formann John
Andersen var sjelen i det hele.
Vi kan nok diskutere hytte på Nipefjellet kontra hytte
på Kvamskogen i det uendelige, kanskje uten å bli enig, men jeg er sikker på
at alle er enig i at det var et imponerende arbeid som ble utført av John da
hytten skulle repareres. John var sjølsagt ikke alene, han hadde god og
villig hjelp, men han var som sagt sjelen og drivkraften, og da det hele var
ferdig var hytten ikke til å kjenne igjen. Det er å håpe at den kan bli hva
den engang var, et samlingssted og fast holdepunkt for kameratene i Viggo,
og blir den det så er vel Nipefjellet godt nok nå som før.
|
|
Det som gleder oss mest av alle etterkrigens
begiventheter er nok – rekrutteringsspørsmålet. Da vi startet etter krigen
var det meget smått med yngre medlemmer, men også på dette området hadde vi
en mann stående klar til å ta fatt på oppgaven. Det var Arne Hordnes som ble
valgt til junior – og gutteleder, og det varte ikke mange måneder før han
hadde fått så mange medlemmer i de yngre avdelinger at det nesten var for
meget for en enkelt mann å mestre. Arne ble guttenes kamerat og leder, og
han fikk lagt grunnlaget for de senere års sterke juniorlag. Guttene var i
yngste laget da de kom under Arne’s ledelse, men lysten og viljen til å
spille fotball var tilstede i full mon, og Arne hadde et stort strev med å
skaffe kamper til de ivrige karene. Da Arne måtte takke av som leder for
guttene, så det en stund mørkt ut, for det var vanskelig å finne en mann som
kunne ofre den nødvendige tid på guttene. Det er ikke nok at en gutte- og
juniorleder skaffer kamper og leder guttenes trening. Han må også ofre tid
til mer personlig omgang med guttene, kjenner deres styrke og svakheter og
gi dem følelsen av at han er deres kamerat og at kameratskapet er klubbens
viktigste eiendom. Atter engang var vi heldig i og med at Egil Eide overtok
etter Arne Hordnes.
Neste del
|
