Under krigen var der ikke meget liv i Viggo som klubb betraktet. Men medlemmene kom meget sammen, og kontakten var i orden. Styret fulgte kretsstyrets avgjørelser, og da idrettsstreiken tok til var det en selvfølge at også vi pakket sammen. Nazistene oppløste klubben og beslagla drakter og pokaler, men penger fant de ikke. Vi har nok aldri vært økonomisk sterk, men det regnskap som ble framlagt viste så vidt jeg husker en gjeld på kr. 0.15 og gjelden fikk vi beholde. Det tyngste for oss var at også hytten ble tatt, men det var ikke før senere ut i krigen. For å holde kontakten mellom medlemmene arrangerte styret en bridgeturnering som ble avviklet hjemme hos de respektive spillere, og som guttene satte stor pris på. Senere ble dog guttene opptatt med mer eller mindre illegalt arbeid hver på sin kant, og selv om de som oftest visste om hverandre, så ble klubblivet lagt til side. Flere av medlemmene forsvant stille og rolig ut av landet for å gjøre sin innsats andre steder, mens andre ble igjen og gjorde hva de kunne her i byen. Det var også blant våre gutter dem som aldri fikk oppleve krigens slutt. Den første som ble borte var Birger Bergesen som gjorde tjeneste på panserskipet ”Eidsvoll”. Han og hans mange soldatkamerater ble offer for det tyske overfall, og de gikk ned sammen med skipet. Den andre som forsvant var Reidar Aasheim. Han ble tatt av tyskerne for illegalt arbeid, og sendt til Tyskland. Like før den tyske kapitulasjon forsvant et hvert spor av Reidar. Den samme skjebne fikk Johannes Rasmussen, som da riktignok ikke lenger var medlem av klubben, men var guttenes kamerat, og ble alltid betraktet som ”Viggogutt” av dem som hadde med ham å gjøre.

I 1944 begynte klubbene i Bergen igjen å røre på seg. Offisielt var jo klubbene oppløst, så kampene som ble arrangert gikk gjerne utenfor byen. Vi var til en begynnelse ikke sterk nok til å stille eget lag, men sammen med Fjellkameratene deltok vi i kamper på Nesttun. Litt etterhvert ble disse illegale kampene bedre organisert. Klubbene delte seg inn i puljer som spilte om oppsatte pokaler og Viggo stilte snart med sitt eget lag. Man ble frekkere og kampene ble henlagt til Krohnsminde og Møhlenpris. Det var i første rekke Didrik Fluge som stod for arbeidet hos oss, og han samlet spillerne til en fest ute på familiens hytte på Ask. Her ble linjene for arbeidet trukket opp for framtidig arbeid. Turneringen ble aldri ferdigspilt, for det viste seg at nazistene ikke hadde noe imot at idretten igjen kom i gang, tvertimor, og klubbene ble derfor enig om å innstille alle kamper så lenge krigen varte. Der var dog blåst liv i klubben igjen, og for å holde kontakten den siste krigstiden ble også medlemsbladet satt i gang igjen. Bladet ble riktignok bare et par stensilerte sider, men det viste at der var liv, og at lysten til å ta fatt igjen var tilstede. I den første tid etter at klubben var blitt oppløst glemte nazistene hytten vår og guttene benyttet den så som tidligere. Den 17.mai 1942 var der således en dundrende fest , og også senere var den benyttet. Til slutt fant dog tyskerne vegen opp og når de først hadde fingrene i den klarte de også å ramponere den ganske kraftig. Da vi så ved krigens slutt igjen kunne overta hytten var den i en meget dårlig forfatning, og store reparasjoner måtte til hvis den i det hele tatt skulle kunne brukes.

Neste del