Av de mange gutteklubber som vi den gang stiftet kjennskap med var også Hellas. Denne klubben er identisk med sportsklubben Trane, så vennskapet mellom Viggo og Trane er av gammel dato.

Etter noen få år som spiller, ble Johan Johannessen syk, og hans karriere som fotballspiller stoppet for alltid. Dette var svært leit, for Johan var en av de skarpeste skytterne i rekken, og hans frafall ville merkes. Det var dog selvfølgelig ennå verre for ham personlig, og en deputasjon ble sendt for å hilse på ham, og han ble høytidelig utnevnt til Viggos første (og fremdeles) eneste æresmedlem.  

Hytten før

Utenom fotball ble der også drevet en del fri-idrett, og dessuten ble søndagen nyttet til turer særlig i traktene omkring Kanadaskogen, Lyngbø og Tennebekken. Fri-idretten har aldri fått festet noen rot i klubben, mens derimot søndagsturene fikk sin store betydning. De brakte nemlig guttene inn på tanken om å få sin egen hytte, men det er et tungt løft og meget arbeid skal det bli til virkelighet. Imidlertid var medlemstallet i klubben etter noen år skrumpet faretruende inn, kun noen få kamerater var igjen, men disse stod til gjengjeld sammen i tykt og tynt og det var disse 8-10 karene som begynte å pusle med tanken om en egen hytte. Penger var det smått med, men det måtte kunne ordnes. To store utlodninger ble satt i gang. Lokaler ble leiet, gevinster ble tigget av foreldre og kjente, og resultatet av utlodningene ble sikkert over alle forventninger. Det ene arrangementet innbrakte nemlig ca kr. 2000, og det annet ca kr. 1000, men så hadde heller ikke guttene spart seg. Oppe på Nipefjellet lå en hytte som eierne viste liten interesse for. Den ble hovedsakelig lånt ut til tilfeldige, og var mer eller mindre forfallen. Her var sjansen, og i påsken 1925 var kjøpet i orden, og Viggo-hytten var et faktum.

Neste del