|
Kampen mot ”Argus” ble slutten på klubbhistoriens annet
kapitel, da de eldre spillerne la opp. Mange av dem hadde da vært med fra
klubbens første tid og hadde således uttjent sin verneplikt og vel så det. I
disse årene var fotballen nesten enerådende innen Viggo. Friidrett ble der
lite til overs for, kun noen få klubbkonkurranser ved hytten eller innendørs
om vinteren, og Sigurd Korneliussen var den store mann her. Han vant nesten
alle de konkurranser han deltok i, og de andre guttene måtte nøye seg med å
kjempe om 2. og 3. plassene. Hytten var fremdeles det faste holdepunkt og
samlingsted.
Sesongen 1933 ble klubben sterkt preget av fornyelser.
Døscheren fikk etter hvert mer og frem for alt yngre materiell å arbeide
med, og det var vel nå at det egentlige grunnlag ble lagt for de senere gode
resultater. Frammøteprosenten til treningen var alltid høy og forklaringen
til det er enkel og naturlig nok. Konkurransen om plassene på laget ble
stadig skarpere, og videre: der var vel neppe et lag innen kretsen som på
det tidspunkt hadde et så avvekslende og morsomt treningsprogram som Viggo
hadde. Den alminneligste trening den gang var jo enten å dundre løs på det
ene målet, eller å spille i to partier. Var et lag i besittelse av mere enn
1 ball, ble som regel de øvrige liggende ubrukt. Når så Viggo kom til sine
treningstimer med opp til 12-14 baller, og benyttet dem alle på en gang, ja,
da kan det hende at der var dem som gjorde store ”øger”. En er kanskje ikke
for ubeskjeden når en sier at Viggo med sine treningsprogrammer ga rike og
riktige impulser til mange av de øvrige lag i kretsen. Selv om lagets
resultater i de første år var både gode og dårlige, så begynte spillestilen
å bli markert, det ga en anelse om at det kom om ikke så brått.
Vinteren 1935 var preget av et usedvanlig rikt lagsliv,
med mange spillermøter, medlemsmøter og andre arrangementer. Klubben fylte
da 20 år, og begivenheten ble feiret med en stor fest i ”Hjemmets Vel” med
stor oppslutning fra medlemmene. Hederstegnet ”Gullmerket” ble utdelt for
første gang, og det var sjølsagt de fire stifterne som under stor jubel fra
medlemmene ble tildelt denne utmerkelse. Festen ble virkelig en av de
”store”, og dannet opptakten til en fartsfylt og for oss meget gledelig
sesong.
|
